onsdag 6. februar 2013

Bloggtørken er over...

Utrolig hvor fort tiden går når man har det gøy! Plutselig var det gått flere måneder siden forrige blogginnlegg, jeg har nesten ikke merket det (sett bort fra at min mamma til tider har bemerket det...).

Mye har skjedd siden november. Vi har feiret fireårsdagen til storgutt, kan ikke skjønne at den lille babyen er blitt en stor, flott storebror på fire år!

Det er utrolig gøy å se hvordan han tar storebrorrollen så alvorlig, og at han er et stort forbilde for lillebroren sin allerede. Gleden er enorm hver dag når han kommer hjem til lillegutt fra barnehagen! Og så er det jo utrolig gøy å vise alle de andre barna i barnehagen den fine lillebroren sin! :)

Nå har jeg akkurat trykket på "send"-knappen til barnehagesøknaden til lillegutt, også dét helt ufattelig! Tenk at han straks er 10 måneder!

Plutselig er vi inne i en fase hvor vi aktivt må forholde oss til hans "annerledes-het", vi søker barnehageplass på særskilt grunnlag, og samtidig skal søknad til NAV om grunn- og hjelpestønad inn. En ny verden for oss, og det er ikke helt enkelt å vite hva som er tilstrekkelig dokumentasjon. Vi får vel bare begynne i en ende, og ettersom jeg forstår det, belage oss på å måtte anke vedtak (les: avslag) fra NAV. Helt utrolig hva enkelte opplever å måtte kjempe seg til i det systemet der. Jeg holder meg foreløpig positivt innstilt (eller var det naiv?), og tenker at det ikke skal bli så vanskelig... ;)

Godt er det i allefall at lillegutt fortsatt er en aktiv og positiv krabat; nå har han til og med begynt å ake/trekke seg fremover på gulvet med småarmene sine! Helt fantastisk! :) Men må innrømme at det hadde vært godt å komme i kontakt med noen som har erfaring med hvordan livet kan bli med to korte armer, og noen færre fingre enn gjennomsnittsmennesket... Vet nå om mange med dysmeli i én arm, men ikke to sån som lillegutt.

Jeg skal prøve å få poblisert en video av hvordan han forflytter seg på gulvet, men foreløpig er jeg sjelden på bloggen via pc , så det får bli med litt bilder av goguttrne foreløpig!















søndag 18. november 2012

Søndagskos for hjertene

I dag er det lav puls i heimen. Etter gårsdagens bursdagsfeiring for storgutt som blir 4 år (!) på lørdag, har vi i dag bare tatt livet helt med ro. Mannen og storgutt tok seg en tur på SATS i formiddag, mens lillegutt sov og jeg begynte å se på et nytt SatsEnergy-program (alle er forøvrig velkommen til SATS Tromsø lørdag 1.desember til premieren!) ;)

I år ble det altså feiring ei uke på forskudd, ettersom vi er i Oslo på selve dagen. Får vi håpe. Nå er det jo slik st SAS er litt pengelens for tiden, så det spøker litt for denne reisen også. Tror fly-guden er ute etter oss. Eller så har vi veldig dårlig karma. Ett av to.

Håper virkelig at det ikke blir kansellering av denne turen også, tipper vi kommer til å få en skuffa fireåring hvis vi må sløyfe tur til mormor denne gangen også. Antakelig blir mormor en smule skuffa også. Fingers crossed! :)

Her er et lite snapshot av den herlige storgutten vår med popkorn og "Alvin og gjengen 3", looooove! :)







søndag 11. november 2012

Dørstokkmila

På onsdag er det ny tur til Rikshospitalet med lillegutt. Han har fått tilpasset en nattskinne til tommelen sin på venstre hånd som et forsøk på å gjøre den noe mer funksjonell, og nå er det på tide med en ny. Så da tar vi oss en langhelg til Oslo og mormor hele familien. Vi gleder oss masse alle fire, og håper håper HÅPER at SAS kommet til enighet, og at vi kommer oss avgårde!

Dette er tredje besøket på RH, og det er alltid en del blandede følelser når vi skal dit. På den ene siden er det fantastisk å føle seg så godt ivaretatt som man gjør der, hvor kompetansen er så høy. Det er også positivt å snakke med fagfolk som har erfaringer som hjelper oss å se fremover, og som gjør at vi skjønner at lillegutt har gode forutsetninger for å klare seg bra, tross alt.
Samtidig er det emosjonelt vanskelig. Plutselig MÅ jeg forholde meg til at lillegutt er litt annerledes enn andre. Jeg skyver det nok litt unna, både bevisst og ubevisst. Jeg har prøvd å fokusere på at spedbarnstida tross alt ikke trenger å være så veldig annerledes. Men noe ER jo annerledes, og det må jeg vel bare ta inn over meg.

Heldigvis har vi masse fantastisk flotte folk rundt oss som både gir masse omsorg, og som gir oss sparket vi trenger. Nå har ei av venninnene mine "minnet oss på" at vi har endel søknader som vi må få levert til NAV, hun har til og med sagt at hun blir med på veiledningsmøte på NAV... Sånt blir man faktisk enormt glad for! :)

Så da er det vel bare å brette opp ermene da! GO! :)

onsdag 7. november 2012

Et vellykket, lykkelig og perfekt liv

Jepp, jeg har det! Og da lurer du kanskje på hvordan jeg har oppnådd det? Jo nå skal du høre.
Jeg har husvask to ganger i uka. Jeg har det alltid ryddig. Det er alltid hjemmebakt brød i fryseren. Jeg trener målrettet og har en fettprosent på under tjue. Jeg løper diverse løp på sommeren og er ivrig på langrenn på vinteren. Jeg har til en hver tid en oppdatert garderobe. Mannen min kjøper blomster til meg hver fredag. Vi reiser på spennende og kultiverte ferier hver sommer. Vi har en ny, flott bil (og den er selvsagt alltid ren). Vi har veloppdragne barn som er i seng klokka sju hver kveld. Vil du jeg skal fortsette..?

Jeg vet hva du tenker. "Hun lovde at dette ikke skulle være en rosablogg, men nå ER det jo det!" ;)

Vel. Den oppramsinga der er vel rimelig langt unna hva undertegnede kan kreditere seg. Men vet du hva? Overskrifta stemmer likevel! Og det er fordi jeg VELGER å være det, ut fra mine egne målsettinger, ikke ut fra hvordan media, samfunnet, fashionistaer etc. mener jeg burde ha det.

Det har pågått en diskusjon i media hvor det er "tatt et oppgjør" med at man fremstiller livet sitt mer rosenrødt enn det det faktisk er på feks Facebook. Det har vært rettet kritikk mot at man kun skriver positive statusoppdateringer hvor man skryter av alt det flotte man har gjort den siste tiden, og at alle tilsynelatende har den perfekte kjæreste. Dette, mener de, er utroverdig og er med på å skape en kultur hvor man alltid vil føle seg underlegne og mislykkede.

Men hvorfor skal vi alltid sammenlikne oss med alle andre? Vi må spørre oss selv om vi ønsker å leve vårt eget eller andres liv. Om noen blir lykkelig av de tingene jeg nevnte ovenfor, så må de jo få lov til det. De må også få lov til å skryte av seg selv når de har gjort noe de er stolt av - positiv forsterkning er en bra ting, kanskje gir det oss troen på oss selv? Og jeg må få lov til å mene at de samme tingene er mindre viktig FOR MEG.

Jeg mener forresten at jeg har den perfekte kjæreste. For meg. Hverken han eller jeg er feilfri. Men perfekt for meg er ikke det samme som feilfri.

tirsdag 6. november 2012

Pretty obvious

Jada, nok et eksempel på min naivitet, men jeg tar meg selv i å bli veldig overrasket over hvor amerikanske amerikanerne er. Bakgrunnen er selvfølgelig presidentvalget i USA. Jeg lurer på hvordan samme retorikk hadde fungert for Jens og Erna ved stortingsvalget til neste år. "Gå med meg! La oss gå sammen! I morgen er en ny begynnelse! Døren til fremtiden er åpen!" "La oss krige for fremtiden!" Med en skare av jublende tilhørere , som på rockekonsert! I dare you! ;)
Forøvrig anbefaler jeg dagens kommentar i Nordlys av Oddvar Nygård. Jeg tror han skriver om meg.

mandag 5. november 2012

Med livet på lånt tid

Når man blir foreldre skjer det noe med deg. Det er ingen klisjé. Mannens fetter sa "du får en bekymringsklump i magen som aldri forsvinner". Det høres forferdelig ut, men det er ikke så rart at det finnes en motvekt til alle disse fantastisk gode følelsene mån får for barna sine. Kanskje er det egentlig ikke en motvekt heller, men snarere en bekreftelse på den grenseløse kjærligheten man har for de nydelige små. Man blir skrekkslagen av tanken på at noe skal skje dem, på å miste dem.

Og når man hører om foreldre som mister et barn, om forferdelige ulykker, eller barn som blir utsatt for grusomme ting, blir man minnet på hvor ufattelig skjørt livet er. Jeg er nok utstyrt med hysterisk-mamma-genet, og tenker stadig på ulike scenarier som kan ramme oss (jeg får tårer i øynene av å skrive om det...).
Jeg tror ikke jeg utøver denne hysterisk-heten min noe mer enn andre, men det er nok et resultat av godt oppøvd impulskontroll. Jeg har nemlig god lyst til å utstyre barna (og kanskje mannen også) med GPS, airbag og annet sikkerhetsutstyr. Jeg vil egentlig ikke at de skal gå der det finnes biler. Jeg vil egentlig ikke at de sykler i trafikken. Jeg vil helst at de bare skal spise moset mat, så de ikke setter noe i halsen (og da trenger de jo ikke bruke kniv heller).
Så hvor går egentlig grensa mellom hysteri og sunn beskyttelse? Dette er noe av det jeg syns er vanskeligst å ta stilling til som forelder, og jeg tipper utfordringene på den fronten kommer som perler på en snor i årene fremover.

Men så kan man jo trekke noe godt ut av disse tankene og bekymringene: Vær hverdagslykkelig, og gled deg over alle de små øyeblikkene du har med små og store hjerter! Det gjør i alle fall jeg! Her er noen bilder fra uka som gikk:

onsdag 31. oktober 2012

Halloween

Nå hadde vi nettopp noen små skumlinger på besøk her, som gikk "knask eller knep". Jeg må si at jeg kan styre min begeistring i forhold til denne kommersielle, amerikanske tradisjonen.
For det første syns jeg mange barn er usannsynlig utakknemlige: "Hva? Får jeg bare én? Men jeg liker ikke det det..!" Osv, osv... Og for ikke å snakke om at få faktisk har pønsket ut noe "knep", hvis du mot formodning skulle velge det isteden for det litt mer behagelige alternativet (kanskje like greit).
Storgutt skjønte ingenting da det plutselig sto noen andre barn på døra, og fikk utdelt godterier på en onsdag, og ærlig talt hadde vi litt problemer med å forklare det.

Selv om jeg er ganske skeptisk til denne skikken, må jeg vel før eller siden bite i det sure eplet, kjøpe skumling-kostyme og gå ut på "knask eller knep" med gutta.... Men jeg kommer til å unngå det så lenge jeg kan! ;)